«Hvem her er for å utvide studiestøtten så studielån utbetales over 11 måneder?»

Spørsmålet blir stilt i en gymsal på Berg videregående skole i Oslo. I 2003. Det nærmer seg valg, og elevene er blitt pisket inn til skoledebatt. Riktignok er det "bare" kommunevalg, men mange av spørsmålene handler om riks- og utenrikspolitikk.

Åtte hender skyter i været. Hendene tilhører representanter fra det som nå er de syv stortingspartiene. Pluss Rødt. Med hederlig unntak av den eldre mannen fra Pensjonistpartiet, virket det som om alle politikere i hele landet var tilhengere av å utvide studiestøtten til 11 måneder.

Magnus Forsberg, jurist

Problematiske sider

Ti år etter at jeg satt i gymsalen på Berg og hørte ungdomspolitikerne være for å utvide studiestøtten, er det nå snart valg igjen. Denne gangen er jeg ferdig utdannet fra Universitetet i Oslo, og jammen måtte jeg ikke klare meg gjennom de årene uten å få studiestøtten fordelt over 11 måneder.

For noen av den litt eldre garde kan førsteimpulsen når man leser dette være å kaste seg rundt for å skrive et krast svarinnlegg om hvor godt studenter har det og hvor mye penger de bruker på øl i fadderuken. Men dersom du er ung nok til fortsatt å ha skoledebattene friskt i minne, kan det heller tjene som et godt eksempel på mange av politikkens mer problematiske sider og illustrere noen av de viktigste årsakene til at du ikke bryr deg nevneverdig om politikk.

Ingenting forandrer seg

For det første er det vanskelig å engasjere seg i en prosess der man ser utfallet som gitt uansett hva man selv gjør. For mange unge er politikk et slags abstrakt fenomen der folk krangler med hverandre om ubetydeligheter og til slutt styres landet i relativt samme retning uansett. Til en viss grad er dette en god ting. Vi har det godt i Norge. Den relativt store oppslutningen og enigheten om visse felles verdier, kombinert med en velstand som gjør at vi ikke alltid trenger å ta de vanskeligste valgene, bidrar nok til at vi har et såpass homogent politisk miljø.

Dessverre er det farlig å havne i et tankemønster der du ikke kan forandre din egen hverdag gjennom de etablerte prosessene. Det fører til en ond sirkel der saker som opptar de unge ikke får politisk oppmerksomhet og spalteplass fordi vi ikke er flinke nok til å stå på barrikadene for dem. Så ser flere at "våre" saker ikke vies oppmerksomhet uansett, og hvorfor skal man da gidde å delta?

Bidrar til små endringer

Det verste med denne oppfatningen er likevel at den rett og slett er feil. Gjennom politikken kan unge velgere være med på å påvirke et tusentall små beslutninger som tilsammen er større enn summen av sine enkelte deler. Det er nok urealistisk å tro at hverdagslig politikk skal medføre noe annet enn små endringer, men en liten endring kan gjøre Norge og verden enten litt verre eller litt bedre.

Det er faktisk politikerne, både på nasjonalt og lokalt plan, som bestemmer om studiestøtten utvides. Siden jeg satt i gymsalen på Berg for 10 år siden har alle partiene på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, sittet i regjering. Samtidig har alle partiene på Stortinget, igjen med unntak av Fremskrittspartiet, hatt formuleringer i sine partiprogram der de ønsker å utvide studiestøtten. Når det likevel ikke har skjedd er det fordi vi som studerer, skal studere eller nylig har studert ikke har satt den samme makten bak våre ønsker som andre grupper i samfunnet klarer.

Den altomspennende politikken

Tro ikke at dette bare gjelder studiestøtten! Til syvende og sist er det du selv som bestemmer om staten skal loggføre alt du gjør på internett. Det er du som bestemmer om private aktører skal få logge IP-adressen din. Det er du som bestemmer om politiet skal kunne utføre razziaer på skolen din med narkohund uten noen skjellig grunn til mistanke. Det er du som bestemmer om det skal bygges flere studentboliger. Om retten til lærlingplass skal lovfestes. Om 16-åringer skal få stemmerett ved kommunevalg. Om det bygges kulturhus i nærmiljøet.

Politikken spenner over nesten alt i ditt liv. Det er ikke bare de store og abstrakte linjene om krig og fred og statsbudsjett og tannhelsereform. Det er enkle ting. Har fotballaget ditt en bane å spille på? Har kompisen din, som tilfeldigvis er homofil de samme rettighetene som deg? Når kan du begynne å øvelseskjøre? Du trenger ikke bry deg om alt for å engasjere deg politisk. Du trenger bare å bry deg om noe.

”Fool me once …”

Et annet, og nært beslektet, argumentet for å ikke bry seg om politikk er politikerne selv. Har du noen gang hørt setningen "politikere bare lyver"? Tenkte det, ja. Troen på politikere som en egen løgnaktig rase er ikke kun et ungdomsfenomen. Ved å rosemale sin egen politikk mot unge velgere, for så å glemme oss når hverdagen kommer, må politikerne selv ta sin del av skylden for at spesielt unge mister troen på dem. Det er greit å tro at politikere bare lyver. Det som ikke er greit er å la det ligge der, å la det bli et argument for å ikke følge opp det politikerne sier. Det burde være stikk motsatt.

Dersom våre politikere slipper unna med å love oss gull og grønne skoger er det til syvende og sist vår egen feil. Unge velgere er ikke en homogen gruppe, vi har ikke alle de samme interessene og ønskene. Men når et samlet politisk Norge hevder de vil iverksette tiltak vi ønsker, for så å la det gå tiår uten at noe skjer, så er det fordi vi ikke har fulgt dem opp kraftig nok. Så ja, kanskje politikere lyver en del. Men da er det beste vi kan gjøre å bli forbannet og si fra. For det er oss de lyver om.