Jan P. Syse fikk ikke den tid han trengte til å skrive bok om sin tid som politiker. Men han etterlot seg et så omfattende skriftlig materiale at hans kone Else og sønnene Christian og Henrik har hatt materiale nok til å sette sammen en verdifull minnebok om den "fanatisk moderate politiker", som han gjerne kalte seg selv.Boken er for størstedelens vedkommende en gjengivelse av mange av de taler som gjorde Syse til en politiker som ble hørt på med respekt langt utenfor Høyres rekker. Boken er en bekreftelse på at mange av de såkalt improviserte taler han ble berømt for, var grundig forberedt. Han støttet seg på Winston Churchills devise om at den beste improvisasjon er godt forberedt. Han hadde alltid med seg en notisblokk, og i den skrev han opp alle gullkorn han kom over. Han regnet med at formuleringene ville komme til nytte en eller annen gang. Det er galt å kalle det tyveri, men knapt noen har brukt andres formuleringer så effektivt og så mange ganger som Syse, skjønt ofte finslipte han formuleringer til de grader at originalen ble forbedret.

Godt portrett

Forfatterne har i tre kapitler tegnet et meget godt portrett av politikeren og retorikeren Jan P. Syse. Det tilhører historien om Jan P. Syse at han i sin siste stortingsperiode sto et stykke fra Høyres linje. Personlig har jeg ikke tallet på hvor mange ganger Syse så bedrøvet på meg og fortalte han skulle gå hjem og skrive en artikkel som aldri ville bli trykt. Vi var mange som så frem til at han etter at han hadde gått av, i form av en bok, skulle dele litt mer av sine synspunkter med oss enn den lojale stortingsrepresentanten var rede til å gjøre.Hans etterkommere gjengir hans problemer i denne siste periode slik: "Arven etter John Lyng ble etter hans skjønn forvaltet dårlig av den nye partiledelsen. Høyre fremmet ikke søken etter felles plattformer med de partier man var avhengig av for fremtidig regjeringssamarbeide. Det verdikonservativt baserte ideologiske fundament sto ikke sterkt i partiets daglige arbeide. Evnen til prinsipiell tenkning syntes svak. Høyre gikk inn i valgkampen i 1997 fjernere fra et regjeringssamarbeide enn på tiår."

Enhet en saga blott

Enhver som snakket med Syse i denne perioden kan bekrefte at dette er en presis beskrivelse av hans oppfatninger og følelser. Forfatterne har materiale mer enn nok til å utfylle bildet. Det er dessverre åpenbart at de mener gjengitte avsnitt får være nok. Når det gjelder mangelen på felles plattformer, var det først og fremst Kristelig Folkeparti han hadde i tankene. Det var i alle år gjennomgangstema hos Jan P. Syse at nettopp de to partiene viste seg fra sin beste side i samarbeide med hverandre. Eller som han selv sa det, "da har Høyre skjerpet sine etiske holdninger og vist at livet består av mer enn skatt, kroner og øre. Kr. F. har avdekket et ansvar for helheten og vist at partiet kan mer enn å kjempe for uttelling i hjertesakene."I ettertid kan det stilles spørsmål om dannelsen av Syse-regjeringen var et lykkekast for det som i 1989 fortsatt var en borgerlig enhet. Enheten ble en saga blott da Senterpartiet brøt ut og gikk i spann med Arbeiderpartiet. Sikkert er det at regjeringen Syse ikke hadde sett dagens lys hvis forhandlingene hadde vært ledet av noen andre enn den begavede og respekterte samarbeidspolitikeren han var.Syses interesse for Kina ble ikke så ofte omtalt i pressen, men akkurat den siden av ham har forfatterne viet oppmerksomhet. Avsløringen av at ungdomspolitikeren Syse møtte Mao allerede i 1956, er en artig påminnelse for alle oss som husker våre hjemlige marxist-leninisters skryt om at de var de første nordmenn som fikk den store æren. I levende live brydde Syse seg aldri om å rydde opp i den delen av deres historieskrivning. Men Kina var han alltid opptatt av.