Hovedsiden > Kvinne og politiker Tekst: Torild Skard Da jeg stilte opp på Stortinget i 1973, trodde jeg at jeg visste hva jeg gikk til. I hvert fall i grove trekk. Jeg hadde deltatt i partipolitikk hele mitt voksne liv og hadde i tillegg noe erfaring fra parlamentarisk arbeid.  Det offentlige politiske liv har tradisjonelt vært et mannsområde. Det er menn som har vært med og bestemt hva som skulle diskuteres og hvilke avgjørelser som skulle treffes. Etter hvert kom noen kvinner med, men i 1950- og 60-åra var dette fortsatt svært få. Det var også istid for kvinnesaka. Ingen ville høre på at kvinner ikke hadde det bra, og antydet en noe om «kvinnediskriminering», gjorde en seg straks «umulig» de fleste steder.  I Sosialistisk Folkeparti var det mulig å komme med som kvinne, og det hendte at kvinnespørsmål ble satt på dagsorden. Men partiet var som andre partier preget av menn og mannspolitikk. Det var en selvsagt (og følgelig uutalt) forutsetning at kvinnene stort sett oppførte seg som mennene. Tenkte, snakket og handlet som dem. Jeg gjorde så godt jeg kunne – men følte meg ofte splittet. Jeg deltok utelukkende med en del av meg – en annen del var utenfor og fremmed. Det var ikke plass til den i den politiske virksomheten. Akkurat hva denne delen rommet, visste jeg ikke den gangen, men jeg var sikker på at den hadde å gjøre med min identitet som kvinne. En ble presset til å være enten kvinne eller politiker. Begge deler var ikke mulig, i hvert fall ikke samtidig. En kvinnepolitiker – hva var nå det? Splittetheten gjorde at jeg med jevne mellomrom trakk meg ut av politikken, og i 1969 nektet jeg å stille på førsteplass på Oslo SFs liste til Stortinget.  Men så kom den nye kvinnebevegelsen. Jeg var ikke med på aksjonene foran kommunevalget i 1971, men jeg sto som siste kandidat som var ført opp flere ganger på Oslo SFs liste. Etter at opptellingen var ferdig, viste det seg at jeg hadde fått flere stemmer enn noen annen SFer – til og mer flere enn førstekandidaten Finn Gustavsen. Det var ikke til å tro! En bør gle av meg som jeg hadde båret hele tida. Kanskje det nå gikk an å være med i politikk – ikke til tross for at jeg var kvinne, men fordi jeg var det? Og få støtte på det grunnlaget? En ny glede piplet i meg, jeg ranket meg og vokste flere centimeter i dagene som fulgte.  Vi var tre kvinner som ble valgt på Stortinget for Sosialistisk Valgforbund i 1973: Hanna Kvanmo, Berit Ås og meg. Mange kvinner var aktive i SV og Stortingsgruppa hørte til de bedre når det gjaldt kvinnespørsmål. Likevel var det mange menn som ikke brød seg om, hadde liten innsikt og ytte motstand på forskjellig vis. Dette gjaldt først og fremst de kvinnepolitiske kravene, men som kvinner i gruppa ble vi også utsatt for klassiske hersketeknikker. Når vi holdt innlegg, hendte det ikke sjelden at vi ble overhørt og usynliggjort. Mannlige kolleger kom gjerne og baktalte andre kvinner i et forsøk på splitt-og-hersk.  Særlig kvinnesakskvinner ble beskrevet som «sekteriske», «mannsfiendtlige» og «krakilske». Og det ble spøkt med kjønn: at vi var «ordentlige kvinner» når vi pyntet oss en dag, og kom samtalen inn på andre kvinner, ble det øyeblikkelig spurt om de var søte og om mennene kunne få adresse og telefonnummer? Samtidig som vi fikk atskillig kameratskap i gruppa følte vi oss utsatt som kvinnesakskvinner. Dermed kom vi i klemme. Vi var valgt blant annet for å representere kvinnene og deres interesser, men når vi tok opp kvinnekrav, var mennenes reaksjoner sjelden preget av entusiasme. Det var heller en mutt treghet. Otto Hauglin var den av mennene i Stortingsgruppa som var mest engasjert i kvinnespørsmål. Sommeren 1975 tok han og jeg SVs kvinnepolitikk opp som felles sak på et todagers internseminar. Otto framhevet at kvinnepolitikken måtte bli både mennenes og kvinnenes ansvar, men han innrømte at det var vanskelig å kjempe for kvinnekrav fra talerstolen når han syntes han ofte kom kvinnepolitisk til kort i sin egen hverdag hjemme. Det virket både støttende på oss kvinner og beroligende på mennene at en mann tonte flagg på denne måten, og vi fikk en usedvanlig åpen og fin diskusjon. Otto mente mennene måtte ta ansvar for sin manglende kvinnepolitiske innsikt og praksis ved å skolere seg, lytte til kvinnene og lese kvinnelitteratur. Men jeg tror neppe det ble særlig av det.  I hvert fall fortsatte det kvinnepolitiske arbeidet å være tungt. Initiativene og oppfølgingen måtte stort sett komme fra oss kvinner. Det var ikke lett for uskolerte å se kvinneperspektivene i alle slags saker og arbeidspresset var voldsomt. De viktige kvinnesakene – spesielt abortsaka og likestillingslova – ble også følelsesmessige påkjenninger. De angikk oss kvinner direkte, og hva vi enn gjorde, så ble det «galt». Enten var vi for harde eller så var vi for ettergivende. Til tider følte jeg meg som en slags mekler mellom kvinner og menn, fordi jeg stod med ett bein i hver leir. Men oftest syntes jeg at jeg falt mellom alle stoler. Mitt forhold til mannlige partifeller ble ambivalent, fordi de representerte kvinnediskriminerende atferd og holdninger. Men mitt forhold til mange kvinner ble også ambivalent, fordi jeg trengte støtte som jeg ikke fikk. Min virkelighet var for fjern fra deres. De var redd for å bli fanget av mannspolitikken og hadde dessuten lite tid og krefter til en haug med Stortingssaker. Til en viss grad gjaldt dette også sentralt plasserte partikvinner. Jeg hadde nok for store forhåpninger til den solidaritet kvinnebevegelsen kunne utvise. I den grad kvinner er underprivilegerte og marginale, i samme grad har de vansker med å gjøre seg gjeldende. Skal en nå fram med kvinneinteresser, må en ikke i altfor stor grad dele kvinnenes svakhet og ressursmangel. En må bli effektiv på mannssystemets premisser. Men da distanserer en seg samtidig fra de en skal representere. Det er et pinefullt dilemma og kritikken om at jeg var for «taktisk» og «svek» kvinnene, slik det skjedde i andre runde av abortsaka, var den jeg tok meg mest nær av. I tillegg kom den reelle uenighet som kunne gjøre gjeldende kvinner i mellom. Jeg var minst femdobbelt arbeidende som Stortingskvinne med kvinnespørsmålene i tillegg til sakene jeg måtte ta meg av i justiskomiteen, miljøsakene som var viktige for fylket mitt, sosial- og utdanningssakene som jeg hadde spesiell fagkunnskap om, og jobben som Lagtingspresident.  Fire år ble nok og jeg nektet å stille til gjenvalg i 1977.  Utdrag fra Torild Skard: «Hverdag på Løvebakken, personlige erfaringer», Gyldendal, 1981. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.